Parenterale legemiddelformer

Det er mange ulike grunner til å gi legemidler parenteralt (utenom mage-tarmkanalen); f.eks. ved behov for rask effekt, ved alvorlig sykdom, når barnet kaster opp, ved dårlig enteral absorpsjon, eller fordi legemidlet brytes ned i magetarmkanalen og derfor ikke kan gis oralt.

Parenteral administrasjon av legemidler kan brukes i alle aldre. Som for de andre legemiddelformene finnes det ikke alltid styrker/ mengder tilpasset barn, og det må derfor tas ut en delmengde/ deldose. Til de aller minste er det i enkelte tilfeller også behov for å fortynne flere ganger for å kunne ta ut riktig dose. Men stort sett kan dosene «skreddersys» med de parenterale preparatene.

Det er ikke ønskelig å stikke barn unødig, da det kan oppfattes som skremmende og smertefullt å få et legemiddel administrert med en nål. Det er derfor viktig med god informasjon på forhånd og i enkelte tilfeller kan det være behov for smertelindring før administrasjon. Avledningsteknikker kan også være nyttig. Ved behov bør det benyttes lokalbedøvende plaster eller krem, og i spesielt vanskelige tilfeller bør sedasjon vurderes. Sukkervann er vist å virke beroligende på spedbarn. For flere medikamentelle og ikke-medikamentelle råd, se Retningslinjer for behandling av akutte og prosedyrerelaterte smerter hos barn og ungdom.

Intravenøs (i.v.) injeksjon og infusjon                                                                                                                                                                                                                 

Det er hensiktsmessig å gi legemidler intravenøst til kritisk syke pasienter, når kvalme er et problem eller når den enteral absorpsjonen er usikker. Noen legemidler må gis i.v. fordi de enten brytes ned eller ikke absorberes når de gis oralt. Ved i.v. administrasjon oppnås rask effekt, og legemidlets biotilgjengelighet vil være 100%.

Hos barn kan det lett skje at en venekanyle faller ut, eller at barnet selv finner på å dra ut inngangen. Det er derfor ikke uvanlig å dekke den til med bandasje. Hyppig sjekk av injeksjonsstedet er viktig slik at en eventuell infeksjon på innstikkstedet oppdages tidlig, eller om et legemiddel kan ha gått ekstravasalt ved perifer administrasjon.

Infusjoner til barn bør gis med infusjons- eller sprøytepumpe slik at hastigheten kontrolleres. Mange legemidler må eller bør fortynnes når de skal gis i.v., men preparatomtalen angir ofte et for stort fortynningsvolum til at det egner seg til barn, og det kan være vanskelig å finne ut av hvor konsentrert legemidlet kan gis. Nasjonalt kompetansenettverk for legemidler til barn har laget et nyttig verktøy som angir hvordan ulike intravenøse preparater skal tilberedes og administreres til barn: Blandekort for barn. For de virkestoffene der det finnes blandekort er administrasjonsrelatert informasjon ikke videre omtalt i KOBLE, men vi har lenket til blandekortene (se under fanen "Administrasjon"). For de virkestoffene det ikke finnes blandekort kan slik administrasjonsrelatert informasjon være angitt i doseringsanbefalingen, hvis ikke må man selv slå opp i andre kilder som f.eks. preparatomtalen. Før blandekortene tas i bruk må forordet leses nøye. Det inneholder utfyllende informasjon om utblanding av legemidler til barn, administrasjon og oppbevaringsbetingelser. Ta kontakt med legemiddelutvalget for barn (LMU barn) på ditt (nærmeste) sykehus for eventuell opplæring.

På enkelte intravenøse doseringsanbefalinger i KOBLE er det angitt «bolus» uten noen konkret administrasjonstid. Oftest er administrasjonstiden av en bolus 3-5 minutter, men det finnes unntak på både kortere og lengre varighet. Sjekk aktuelt blandekort. I de tilfeller der det ikke finnes blandekort og administrasjonstiden på «bolus» er ukjent, kontakt farmasøyt eller lege.

Subkutan (s.c.) injeksjon                                                                                                                                                                                                                                       

Det er viktig å velge egnet injeksjonssted og tilpasset nål ut ifra barnets alder og størrelse. S.c. injeksjoner brukes oftest i diabetes- og hormonbehandling. Mange barneavdelinger har undervisningsopplegg for barn og foreldre, spør på ditt sykehus hvilket tilbud de har.

Intramuskulær (i.m.) injeksjon                                                                                                                                                                                                           

Intramuskulære injeksjoner er smertefulle og bør unngås hvis mulig, spesielt til nyfødte, spedbarn og yngre barn. Muskelmassen hos barn varierer og absorpsjonen kan være dårlig. Vanligvis settes i.m. vaksineinjeksjoner i deltoidmuskelen (barn over 1-2 år) eller på lårets for- eller lateral­side (barn under 1-2 år). Deltoidmuskelen er for liten til å være egnet injeksjonssted for de minste barna, men pleier å være grei for barn over 12-18 måneder*. Hos barn under 1 år skal det ikke settes sprøyter i glutealmuskulaturen pga. fare for å skade isjiasnerven**. Injeksjonsvolumet bør være så lite så mulig, og ikke overstige 1 ml per injeksjonssted***.

Kilder:

*https://www.fhi.no/nettpub/vaksinasjonsveilederen-for-helsepersonell/vaksinasjon/praktisk-vaksinasjon/#injeksjonsteknikker
**https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/norsk-barnelegeforening/veiledere/legemiddelveileder/6.-administrasjon-av-legemidler-til-barn/ 
***EMEA Reflection Paper: Formulations of choice for the paediatric population. 2006 EMEA/CHMP/PEG/194810/2005